Ludomani er bedre kjent som spilleavhengighet, herunder også pengespillavhengighet.

Det finnes dem som er sykelig opptatt av rollespill og andre brett- og kortspill, men det er ikke dem vi hovedsakelig tenker på når vi snakker om ludomani.

Generell spilleavhengighet

Enkelte fleiper med at ludomani må være når folk heller sitter inne i hytta på påskefjellet og spiller Ludo, fremfor å komme seg ut i sola, snøen, akebakken og skiløypa. Dessverre er ludomani eller spillegalskap noe langt alvorligere enn dette.
Vi ser at ungdom, særlig gutter fra tenårene opp til 25, kan bli sykelig avhengige av å spille dataspill. Uten pengeinnsatser, men hvor den virtuelle verdenen de befinner seg i mens de spiller, oppleves som mye bedre, viktigere og mer interessant enn å omgås folk og leve her i den virkelige verden.
Symptomene på spilleavhengighet kan minne om dem for OCD; Obsessive-CompulsiveDisorder, hvor pasientens tvangstanker omkring det å få spille videre overskygger behovet for sosiale relasjoner etc.

Pengespillavhengighet

Personer som er sykelig avhengige av pengespill lar gjerne dette overskygge forholdet til skole, arbeid, andre fritidssysler, slekt, venner og kollegaer. Den mest utsatte befolkningsgruppen synes å være menn i alderen 25-40 år.
Man klarer ikke å kontrollere hvor mye penger man er villig til å satse. Urealistisk og overdreven tro på seg selv, flaks, lykken eller «karma» gjør at en slik person ikke prioriterer regninger, husleie eller matinnkjøp når neste lønn kommer. I stedet føler man seg sikker på at det er trygt å først spille litt for tilgjengelige penger, og heller ta ut en snarlig gevinst før man betaler for nødvendige varer og tjenester.
En som er sykelig avhengig av pengespill vil ha en sterk følelse av at det er bortkastet prioritere regninger når lønna kommer. Dette til tross for at de intellektuelt sett vet bedre. I hodet hos en gambler vil det virke lurere å først spille litt for pengene, fordi det alltid er en viss sjanse for da å vinne seg opp og ende opp med enda mer penger til livsopphold etter endt spille-økt. Sannsynligheten for tap og alle problemene dette vil medføre, er en bekymring som skyves til side og utsettes til katastrofen er et faktum.
Manglende selvkontroll leder fort til unnskyldninger for ens tidsbruk og pengeforbruk. Økonomiske tap skjules for andre eller bagatelliseres. I verste fall er man villig til å stjele, tigge, underslå eller bedra andre for å finansiere ens egen, videre gambling.
Pengespillavhengige mennesker får som oftest økonomiske problemer etter en tid. Selv en vinnende spiller vil ikke klare å gi seg mens leken er god, men snarere spille videre og vinne «bare litt til». En tapende spiller vil helst fortsette og spille for å vinne tilbake det tapte, fremfor å ta konsekvensene og slutte med videre pengespill.
En spilleavhengig som slutter brått å spille uten oppfølging eller egen bevisstgjøring, vil føle et savn eller sug etter noe som nå mangler i livet. Selv en vinnende spiller som burde være fornøyd med gevinsten, vil føle fraværet av økonomisk risiko som et tomrom i tilværelsen. Dette er et fellestrekk de deler med yrkesutøvere som meglere og aksjehandlere, samt folk avhengige av også andre former for tilfredsstillelse.

Diagnose

Spilleavhengighet utvikler seg gjerne over tid. Konsekvensene og problemene øker i alvorlighetsgrad. I diagnosesystemene ICD-10 og DSM-V er tilstanden klassifisert som en psykisk lidelse som betegnes av fagfolk som «patologisk spillelidenskap».
Siden 2013 har spilleavhengighet blitt klassifisert som en avhengighet i diagnosemanualen DSM-V. Tilstanden fører til fortsatt pengespill til tross for gjentatte negative konsekvenser på mange viktige livsområder.
Behandlingsmåten har likhetstrekk med annen behandling for avhengighet, som for eksempel avhengighet til rusmidler.