Med en omsetning på over 35 milliarder for Norsk Tipping i året, og et ukjent antall milliarder som forsvinner ut av landet til de utenlandske spillselskapene, råder det vel ingen tvil om at nordmenn gambler vekk i overkant mye penger på spill og lotterier. Og for stadig flere ender dette opp i en spillavhengighet som får store konsekvenser både for økonomi, familieforhold, jobb og negative konsekvenser også for venner og pårørende.

Selv om trenden har vært tydelig i flere år, viser undersøkelser at nordmenn generelt er mye mer bevisst på farene ved spilleavhengighet enn regjeringen. Den generelle holdningen blant befolkningen til gambling er negativ, også blant menn og de yngre som utgjør majoriteten av dem som spiller mest på casino, i følge AltOmCasino.org. Over 75% mener at det er for enkelt å gamble, og bare 15% mener at spillselskaper er positivt for samfunnet. Den økende tilgjengeligheten til gambling og sport, og følelsen av å bli «bombardert» av reklame for gambling er ting som bekymrer mange, ikke bare foreldre.

Behandlingstilbud

Om vi ser litt på det gjeldende behandlingstilbudet som gjelder i dag, så er det ikke mye å skryte av. Allerede i 2001 slo Helsedepartementet fast at spilleavhengighet er en diagnose, og alle med denne diagnosen har rett til behandling. Det har vært en rivende utvikling på spillmarkedet siden 2001, hvor man får alt av spillmuligheter tilgjengelig på egen mobil og pc, og våre erfaringer er at det er enorme mørketall i antall spilleavhengige i Norge. Når man ser på antall henvendelser Hjelpelinjen for spilleavhengige mottar i løpet av et år, er det er en langt større prosentandel (57%) pårørende/venner som tar kontakt med Hjelpelinjen enn den avhengige selv (33%). Dette stemmer overens med våre erfaringer, som er at mange spillere ikke tørr å si fra om sine problemer, på grunn av skyldfølelse og skam.

Når man da leser at myndighetene skryter av at det er behandlingstilbud over hele landet, men at det høyst sannsynlig er ventetid på behandlingen, så forstår man at denne diagnosen kanskje ikke har så høy prioritert. Behandlingstilbudet er med andre ikke dimensjonert for å gi øyeblikkelig hjelp til dem som trenger det, og det gjøres lite for å kartlegge mørketall rundt hvor mange som ikke oppsøker hjelp tidsnok.

Behandlingen som blir gitt består av et poliklinisk tilbud som innebærer behandling i en til to timer per uke i 8-12 uker. Stadig flere fagfolk innen psykiatri og rusmiddelarbeid må avsettes for behandling til spilleavhengige, men det er ingen oppfølging av de spilleavhengige etter at behandlingen er avsluttet. Da må man enten oppsøke lege igjen eller kontakte behandler selv.

Et annet aspekt er at det er kun den spilleavhengige som blir tilbudt behandling og oppfølging, mens all forskning viser at det er langt flere enn den spilleavhengige som blir berørt av spillegalskapen.

Rettighetene må bedres snarest!

Mens politikerne krangler om hvilke tiltak som er best for å hindre flere spilleavhengige, så ser vi en økende trend til at flere og flere havner i økonomiske problemer, og en yngre og yngre aldersgruppe – uten at behandlingstilbudet har blitt forbedret de senere årene. Regjeringen må erkjenne at spilleavhengighet er en like alvorlig diagnose som andre avhengigheter, og forbedre støtten til dem som er rammet, både pasient og pårørende.

Etter samtaler med tidligere spilleavhengige er det alltid familien som trekkes frem når det forklares hva som reddet dem eller hjalp dem ut av krisen. Ved å øke behandlingen til å omfatte de pårørende mener vi at behandlingstilbudet blir forsterket og vil gi mindre tilbakefall. Av dem som ender opp med tilbakefall er 9 av 10 tilfeller enslige eller personer som har mistet kontakt med venner og familie i prosessen.