«Tiltak for å hjelpe spilleavhengige skal utvikles innenfor eksisterende helse- og sosialtjenester og det er de regionale helseforetakene som er tillagt ansvaret for at tilbudet er tilpasset behovet i sin region. Alle helseregioner skal sørge for å ha et behandlingstilbud til spilleavhengige».
Dette sentrale sitatet er hentet fra Helsedirektoratets veileder fra 2007; : Vurdering av henvisninger til tverrfaglig spesialisert rusbehandling (IS-1505).
Prioriteringsveileder
Siden denne veilederen ble utgitt i 2007 har Helsedirektoratet fått mange verdifulle innspill fra de erfaringene behandlere, omsorgspersoner, pårørende og rusavhengige har gjort seg. Nye forskningsresultater er med å forbedre metoder og virkemidler.
Lokale og regionale resultater ble tilbakemeldt direktoratet og dannet grunnlag forIS-2043 Prioriteringsveileder – Tverrfaglig spesialisert rusbehandling som i 2012 erstattet den foregående IS-1505 fra 2007.
På side 56 i denne veilederen finner vi en veiledertabell for patologisk spillelidenskap. Det som er av behandlingstilbud til spilleavhengige er ulikt organisert i de forskjellige helseforetakene. Hovedsakelig vil et behandlingstilbud bli gitt av ruspoliklinikker og behandlingsinstitusjoner for rusmiddelmisbrukere. Imidlertid gis det også tilbud ved noen psykiatriske poliklinikker.Finner du et tilbud som er organisert under tverrfaglig spesialisert rusbehandling, så anbefaler vi at veilederen med sjekkliste benyttes som hjelpemiddel for å vurdere om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp.
Adferdsterapi
Februar 2016 publiserte Helsedirektoratet Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet og retningslinje for behandling av spilleavhengighet
Kognitiv atferdsterapi har så langt vist seg å være den mest effektive metoden når det gjelder behandling for spilleavhengighet. Komorbide tilstander er til en viss grad blitt hjulpet av psykofarmakologisk behandling. Depressive plager og økt selvmordsrisiko er utbredt blant spilleavhengige, viser en norsk studie. For å få til en effektiv behandling av depresjoner, angst, frustrasjon, sinne, hyppighet og frekvens av spill og på økonomisk tap relatert til pengespill, så viserkognitiv terapi å kunne gi resultater.
Flere hjelpemuligheter
Gjennom å oppsøke hjelpelinjen.no kan du finnefor hvert av våre fylker, en alfabetisk oversikt over privatpraktiserende og polikliniske institusjoner som behandler spilleavhengighet. Oversikten blir fortløpende oppdatert av Hjelpelinjen og inneholder adresse, telefonnummer, eventuelt epost-adresse og hjemmeside, kontaktperson samt informasjon om hvilke aldersmålgrupper disse tilbudene er rettet mot.
En viss oversikt er også tilgjengelig på helsenorge.no.
Eventuelt kan man ringe Hjelpelinjen på nr 800 800 40 og få telefonisk råd og støtte om hvor man kan henvende seg for å få hjelp om du selv er avhengig, eller pårørende av noen som er rus- og/ eller spilleavhengig.
Sykehuset Innlandet HF har et tilbud med fjernbasert behandlingstilbud hvor det ikke trengs forutgående henvisning fra lege eller fastlege. Kontakten med behandler gjøres med en spesialutviklet, kryptert kommunikasjonsplattform på internett eller via telefon. Dette er et gratis tilbud til alle over 18 år. Her vil brukeren få behandling over 3 måneder med skriftlige arbeidsoppgaver, ukentlige telefonsamtaler og fagmessig oppfølging av terapeut.
I Skien har Borgestadklinikken utviklet flere behandlingsmanualer. Hvis man som behandler ønsker å nærme seg problematikken, er dette et godt utgangspunkt.
Avslutningsvis kan vi ikke få understreket nok hvor hvilken viktig rolle frivillige selvhjelpsgrupper og støttegrupper spiller! Det antas å være et stort behov for familie- og nettverksbaserte tilbud i Norge, spesielt for yngre mennesker og deres familier.
Vi må dessuten påpekt at de fleste som rammes og lider av spilleavhengighet gjerne opparbeider seg både gjeld og inkassokrav. Derfor er det viktig med praktisk hjelp til å få oversikt over gjeldssituasjonen og sin egen økonomi med inntekter og utgifter. Hvem og hva er berørt økonomisk av dette uføret? Hvem kan vedkommende støtte seg til som ressurs i behandlingen videre?